Bylivet i Oslo var bra. Familielivet på Dyst er enda bedre.
Daniel kommer fra et drabant-byområde utenfor Gøteborg og har reist land og strand rundt for å legge fibernett, Camilla har vokst opp på Bekkelaget i Oslo, alltid hatt alt innenfor gåavstand og stort sett brukt fottøyet når hun skulle på jobb på Ullevål sykehus. Likevel endte de opp med et felles ønske om å bo på Ås. Her forteller de om veien dit og hvorfor.
Det er en praktfull høstdag på Ås, og solen skinner både utenfor og inni rekkehuset til Camilla og Daniel. Tre år gamle Penny er nettopp frisk etter en uke uten barnehage og livet smiler, og 8 uker gamle Nils gynges opp og ned i en slags motorisert krybbevuggeseng. Den gode stemningen ligger som et lag på veggene men er enda nyere enn huset, inntil for kort tid siden levde de i en slags form for delvis organisert kaos. En velkjent tilstand for de aller fleste på flyttefot, og merkbar for et par hvor halvparten av de potensielle hjelperne bor i Gøteborg.
«Å flytte fra Nordstrand til Ås som høygravid med en liten jente krevde planlegging», forteller Camilla. «Vi begynte for eksempel å kjøpe inn møbler og bilder ett år før vi flyttet inn. De plasserte vi på et lager her ute, så møblene våre har bodd på Ås lenger enn oss. Det var likevel fremdeles mye som stod igjen da vi hadde kommet hit; rommet til Nils var snekkerverksted inntil få uker før han ble født. Hormonene mine skrek etter barneværelse med tapet og seng».
Follobanen er også selvsagt en viktig brikke i puslespillet, turen til Oslo tar kort tid.
Flytteprosessen fra by til utkant gikk i flere ledd og tok tid. Camilla vokste opp på nedre Bekkelaget i Oslo, og akkurat som foreldrene hennes før henne var hun vant til å ha alt innen gåavstand. Å flytte ut av byen var derfor aldri et reelt alternativ, og hun og Daniel valgte heller å flytte flere ganger innenfor bygrensen. Grünerløkka, Torshov og Sagene, hundre prosent urbant og innen gåavstand fra jobben hennes på Ullevål. Daniel kunne imidlertid tenke seg et liv på «landet», uten at det umiddelbart økte Camillas ønske om det samme.
Det var likevel merkbare endringer på gang. Allerede før de flyttet innenfor bygrensen i Oslo for siste gang i 2019 – denne gangen til en firemannsbolig på Nordstrand – var det flere og flere vennepar som valgte å flytte ut av byen. Son, Vestby og Ski var steder som gikk igjen.
«Vi hørte om det planlagte prosjektet på Dyst allerede før vi flyttet til Nordstrand», minnes Camilla. «Dystprosjektet så fint ut, med både treningsrom og sykkelbod og det tok ikke så lang tid før vi oppdaget at Nordstrandslivet ikke helt var tingen. Nabolaget bestod i stor grad av pensjonister og eldre voksne, ikke det mest stimulerende stedet for barn å vokse opp. Så da Dyst dukket opp i minnet igjen i 2023 ble mye gjort fort, vi kontaktet megler og signerte papirene på godt under et døgn. Et ekte impulskjøp».
Ordet blir sjeldent brukt om bolighandel; det vekker et smil hos begge. «Vi flyttet inn i januar i år og hadde ikke bodd her lenge før vi oppdaget hvor riktig det føltes. Planløsningen er fabelaktig, store vinduer som slipper inn masse lys, alle soverommene oppe og en hel etasje nede til oppholdsrom skaper 137 romslige kvadratmeter.
«Follobanen er også selvsagt en viktig brikke i puslespillet, turen til Oslo tar kort tid», sier Daniel. «Jeg jobber mye hjemmefra med prosjektering, så før Nils dukket opp startet dagen ofte med at jeg kjørte Penny til Barnehagen og Camilla til toget. At nabolaget er helt nytt for alle skaper også god stemning, det er ingen «slik har vi alltid gjort det her»-policy ute og går. I starten var det bare én av lekeplassene som var ferdig bygget ut, og alle ble samlet på samme sted. Både barn og voksne var innstilt på å bli kjent, og et godt naboskap ble skapt på rekordtid.
Flere og flere vennepar valgte å flytte ut av byen. Son, Vestby og Ski var steder som gikk igjen.
Prosjektet er også veldig godt plassert i terrenget. Masse planter og trær, og lekeplasser hvor steinknauser, trær, gress og mose er en del av lekeområdet. Vi kan gå rett hjemmefra og ut i skog og mark; på vei til barnehagen går vi forbi en stor innhegning hvor griser grynter fritt. Og når Penny trenger noen å leke med, finner hun noen rett på utsiden av døren. Vi gleder oss til hver gang det kommer noen nye, for hvert av hjemmene som fylles med naboer blir miljøet enda litt mer allsidig og spennende».
Ifølge ordtaket skal det en hel landsby til for å oppdra et barn. Hvordan blir Dyst for Penny og Nils om 10-15 år? Og for dem selv, for den saks skyld? Camilla og Daniel er ikke i tvil. «Det vil bli fint; en hel haug med tenåringer hvor alle kjenner alle og de voksne vet hvor hver og en hører hjemme. Det vil gi trygghet. Det blir flott for vår del også», sier Camilla avslutningsvis. «Kommunikasjonen og tilbudene i nærområdet vil bli bedre og bedre, det samme vil helt sikkert gjelde det sosiale nettverket som allerede er skikkelig bra. Vi har en Messenger-gruppe på rekka vår og har blant annet spleiset på en gressklipper. Det hender jeg savner byen og litt takeaway, men det vi har flyttet til er bedre enn det vi flyttet fra. Her om dagen fikk jeg veldig lyst på banankake men manglet hovedingrediensen, da var gruppa flott å ha. En liten melding til fellesskapet, så var en klase gamle bananer på plass på noen få strakser».
